Innspill fra GENID Norge til ny strategi for kjønns- og seksualitetsmangfold

Erfaringer fra regjeringens strategi for 2023–2026 viser behov for en bredere tilnærming til spørsmål om kjønnsidentitet. GENID Norge erfarer at utviklingen av politikk, råd, lovgivning og tjenester på feltet har gått foran kunnskapen om virkninger og konsekvenser. Vi vil særlig rette oppmerksomhet mot sosial og medisinsk transisjon som inngår i råd og praksis samtidig som kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt.

Hvilke utfordringer og utviklingstrekk bør strategien ta utgangspunkt i?

Kunnskapsbildet har utviklet seg siden forrige strategi ble utarbeidet. Norske og internasjonale kunnskapsgjennomganger, endringer i klinisk praksis og rettslige og politiske utviklinger har utfordret premissene på feltet. I Norge har Ukom pekt på mangelfull kunnskap, behandlingsrisiko og et krevende klima for faglig diskusjon.

Forrige handlingsplan la vekt på kunnskapsutvikling og kompetanseheving, men i liten grad på hvilke forståelsesrammer og kunnskapskilder kompetansen skulle bygge på eller korrigeres av. Systemkritisk kunnskap, negative erfaringer og faglig uenighet må inngå når politikk og praksis utvikles og evalueres.

Sosial transisjon illustrerer utfordringen. Den innebærer at barn og unge tar i bruk nytt navn og pronomen og begynner å leve i en annen sosial kjønnsrolle. Dette må skilles fra frihet til å variere i interesser, klær og kjønnsuttrykk. Sosial transisjon endrer hvordan barnet forstås og møtes av familie, skole og andre betydningsfulle personer, og bidrar dermed til å etablere én bestemt fortolkning av barnets opplevelser. Når offentlige institusjoner aktivt medvirker til sosial transisjon, kan praksisen ikke reduseres til alminnelig inkludering. Den må også vurderes som en psykososial og utviklingsmessig intervensjon, med potensielle medisinske og kirurgiske konsekvenser i et omstridt klinisk praksisfelt. Likevel har sosial transisjon som praksis fått innpass i offentlige tjenester uten at virkninger, risiko, kompetansekrav og ansvarsforhold er tilstrekkelig avklart.

Også i helsetjenestene erfarer GENID at kjønnsidentitet i enkelte tilfeller blir den dominerende forståelsesrammen, mens annen psykisk eller sosial problematikk får utilstrekkelig oppmerksomhet. Problemstillingene gjelder heller ikke bare barn. Også voksne har krav på bred utredning, balansert informasjon og evidensbasert helsehjelp. Selvdefinert kjønnsidentitet kan heller ikke uten videre være styrende i alle sammenhenger der kjønn har betydning, og ulike interesser eller rettigheter berøres.

Når staten gir råd, finansierer tiltak, gjennomfører kompetanseheving og regulerer feltet, påvirkes hvordan fagpersoner, familier og enkeltpersoner forstår og håndterer spørsmål om kjønn og kjønnsidentitet. Uklart avgrensede begreper som «aksept», «hat», «konvertering», «diskriminering» og «kompetanse» kan gjøre legitim faglig utforskning og uenighet vanskeligere. Barn og voksne med kjønnsidentitetsrelaterte utfordringer kan selv bli direkte berørt av svakheter i politikk og tjenester, samtidig som konsekvensene også kan ramme familier, fagpersoner og andre berørte.

Hvorfor bør dette prioriteres?

Den nye strategien bør bygge på en bred evaluering av den forrige strategien og dens tilsiktede og utilsiktede virkninger. Den bør sikre rom for systemkritisk kunnskap, og skille tydeligere mellom diskrimineringsvern og respekt for mennesker på den ene siden, og faglige vurderinger, mellommenneskelig uenighet og avveining av ulike interesser og rettigheter på den andre.