GENID i Aftenposten: Hva den finske studien faktisk viser — og hvordan kritikken bommer

Aftenposten har publisert en replikk fra Genid angående en finsk registerstudie om kontakt over tid med spesialistpsykiatrien etter utredning eller behandling ved finske kjønnsklinikker for barn og unge. Her gjengis en lengre versjon, som i samråd med redaksjonen ble snevret inn før publikasjon. Les replikken i Aftenposten.‍ ‍

Etter at Synnøve Vereide Trampe 15. april skrev om en ny, finsk studie, har flere kritikere kommet på banen. Knut Mork Skagen, Ketil Slagstad og Atle Fretheim, samt Ingun Wik, mener studien er misforstått. Vi i Genid Norge mener flere av innvendingene forsvinner når man leser studien nøye — og orienterer seg i hvordan det finske helsesystemet er organisert.

Finsk spesialistpsykiatri behandler alvorlige lidelser

Studien bruker data fra nasjonalregisteret som følger pasientenes kontakt med spesialisthelsetjenesten. Kritikerne hevder at den måler antall timeavtaler snarere enn faktisk psykisk lidelse, og at dette kan inkludere rutinemessig kartlegging i forbindelse med kjønnsutredning.

I Finland er imidlertid spesialistpsykiatrien forbeholdt pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Mildere tilstander som ADHD og mild til moderat depresjon behandles normalt i primærhelsetjenesten. De hypotetiske eksemplene Skagen beskriver ville altså vanligvis ikke ført til mange timer i spesialistpsykiatrien — kanskje ingen i det hele tatt. At disse ungdommene havner hos spesialisten krever henvisning, og er i seg selv et tegn på betydelige psykiske problemer.

Slagstad og Fretheim har rett i at psykiatrisk vurdering inngår i selve kjønnsutredningen. Det har forskerne tatt høyde for: De første to årene etter henvisning til kjønnsklinikken er fjernet fra statistikken, altså både møtene under selve utredningen og den første perioden der medisinsk behandling skulle være påbegynt. Konsultasjoner knyttet til selve kjønnsidentitetsvurderingen er også holdt utenfor analysene.

Dataene viser dessuten at det dreier seg om langt mer enn korte vurderinger. Blant pasientene som fikk kjønnsbekreftende behandling hadde over 1 av 4 mer enn 100 kontakter med spesialistpsykiatrien, og ytterligere 22 % hadde mellom 26 og 100 kontakter. Dette tyder på langvarig og alvorlig psykisk sykdom, ikke utredning og oppfølging alene.

Behandlingsgruppen er analysert direkte

Skagen og Wik hevder at studien ikke kan si noe om dem som faktisk fikk medisinsk behandling. Det stemmer ikke. Studien gjør en undergruppeanalyse: Den ser på kontakter med spesialisthelsetjenesten både hos pasienter som ikke fikk medisinsk behandling — blant annet på grunn av alvorlig psykisk uhelse fra før — og hos dem som gjennomgikk medisinsk transisjon, og sammenligner disse med hverandre og med den generelle befolkningen.

Pasientene som ikke ble godkjent for hormonell eller kirurgisk behandling, slet fortsatt med psykisk helse i årene framover. Men også blant ungdommer som gjennomgikk medisinsk behandling økte psykiske problemer betydelig i løpet av oppfølgingstiden — fra 9,8 % til 60,7 % ved feminiserende behandling, og fra 21,6 % til 54,5 % ved maskuliniserende. Wik argumenterer med at alvorlig psykisk sykdom var en grunn til ikke å gi behandling. Men nettopp derfor hadde behandlingsgruppen lavere forekomst av psykiske plager før behandling enn gjennomsnittet av de henviste. Likevel økte antallet kontakter med psykiatrisk spesialist betydelig også i denne gruppen.

Ingen tegn til at psykisk helse blir bedre

Dersom de psykiske plagene stammer fra kjønnsdysfori, bør de minske etter medisinsk transisjon. Den finske studien viser at de fleste unge transpasientene kommer til klinikkene med sammensatte psykiske problemer, særlig de som ble henvist etter 2010. Den forventede bedringen uteblir flere år etter transisjon, og noen blir faktisk dårligere.

Kritikerne har rett i at data fra helseregistre ikke kan fastslå årsakssammenheng, og at én studie ikke bør avgjøre klinisk praksis. En styrke ved registerstudier er likevel at de måler dokumentert bruk av helsetjenester, ikke selvrapporterte opplevelser i spørreskjema. Wik påpeker at praksis skal forankres i oppsummert forskning — det er nettopp det som skjer. Cass-rapporten, svenske og finske myndighetsgjennomganger og flere systematiske kunnskapsoppsummeringer har alle konkludert med svakt forskningsgrunnlag for at behandlingen bedrer psykisk helse hos barn og unge. Den finske studien føyer seg inn i mønsteret. Å avfeie det som «forskning brukt som våpen» snur ansvarsforholdet: Nettopp hensynet til sårbare pasienter krever at behandlingen faktisk virker slik den hevdes å virke.